*Dette er ikke en forsvarstale. Det er ikke som i "Døden er et kjærtegn" - en del av norsk filmhistorie, den første Edith Carlmar, hennes debut. Filmen er basert på en forsvarstale skrevet av advokaten på vegne av den skyldige. Her, et sideløpende drama.
Jeg har lett før. Den gang sa jeg at jeg ikke vet, jeg vet ikke. Den gang lente jeg meg inn i det ukjente, lot det ukjente omfavne meg med nye farger som jeg ennå ikke kjente til, men diktet meg fram til. Nå skal jeg igjen lete, for kjærtegn kan høres gjennom tid.
Denne gangen har jeg oppdaget at filmspøkelser kan lyve. Hvis noe er løgn, må noe annet være sant. Jeg kjenner løgnen, og det er en del av sannheten. De kaller det fiksjon basert på virkelige hendelser. Hvem er berørt av de virkelige hendelser?
"Skjebne" som tittel, og man er skånet fra symptomene, men ikke fra frykten. Resultatet er at frykten går i arv, men også befrielsene fra den.
